“Det er typisk norsk å være god“, sa landsmoder Gro Harlem Brundtland i 1992, og det var nok mange som hevet øyebrynet over denne uttalelsen og lurte på hvor selvtilfredse vi kunne tillate oss å være her på berget. Og når sant skal sies kan man sikkert liste opp mange eksempler på norsk middelmådighet som kanskje grenser opp mot det dårlige, men det er en annen debatt…

Om det ikke er typisk norsk å være god, virker det ihvertfall som det er typisk norsk å trekke ned de som er gode! Som en blanding av Sandemoses Jante og Jonssons bygdedyr er det så enkelt å være smålig og kritisere de som bidrar til å skape vekst og utvikling i en selvpålagt rolle som talerør for såkalte outsidere i samfunnet.

Det er farlig å tro man kjenner andres bakgrunn og erfaringer. Alle mennesker som har levd en stund vet at det alltid finnes en bakside på enhver medalje, vi vet at det finnes skyggesider i samfunnet, og at glansbilder kun er noe vi samlet på da vi var små…

Apropos skyggesider har vi imidlertid vært veldig gode på å fokusere på skyggene de store trærne har kastet inne i de dype skoger gjennom generasjoner. Det har bidratt til fastgrodde tanker og holdninger som har gitt god grobunn for de dype røttene som klamrer seg fast til føttene våre, og  som holder oss nede.

Vi trenger selvsagt et mangfold av mennesker som bidrar på sin måte til fellesskapet. Det er jo nettopp mangfoldet som skaper fornyelse og utvikling, og det er utvikling vi trenger!  Vi må tiltrekke oss alle mennesker som kan bidra med sin kunnskap, sin arbeidskraft og skaperkraft.

Vi trenger rett og slett flere som bidrar med mer skatteinntekter til kommunen, slik at du og jeg kan få gode tjenester og tilbud, og som gjør Kongsvinger til en god kommune å bo i. For meg kan det være unge som gamle, folk med og uten utdanning, norske og utenlandske – det spiller ingen rolle. Jeg er glad for alle som ønsker å flytte hit og som kan bidra til å utvikle lokalsamfunnet vårt.

Men smålige bygdedyr og Janter har vi nok av i de dype skoger!